Glimt fra glemte tider

Jeg hadde et ønske om at veggen mellom kjøkken og stue bare skulle forsvinne, rives ned i en fei. Sånn ble det ikke, og vi ble gående her noen dager med bare et hull i veggen akkurat stort nok til at det så ut som om den avskyelige snømannen hadde brast rett gjennom sponplatene. Men er det ikke sånn at hastverk er lastverk? For mens jeg gremmet meg over halvgjort rivningsarbeid, oppdaget jeg den gamle tapeten som skjulte seg bak dørgende kjedelig, malt glassfiberstrie. Ofte i hus som har levd noen år avdekkes lag på lag med tapet, men her var bare ett. Jeg synes imidlertid at denne tapeten som nå kom frem i lyset igjen var ganske fin. Jeg skulle gjerne likt å visst når den var fra. Sannsynligvis er den vel fra byggeår, 1967.

Glassfiberstrie er for øvrig ganske langt oppe på min interiørmessige hatliste. Og på merkelig vis ender jeg ofte opp i boliger med strie i lange baner, så også her i 118. De tidligere eierne hadde helt tydelig et annet syn på dette ufyselige materialet enn jeg har, og forsynte seg rikelig av sorten. Til alt overmål valgte de å tapetsere flere av husets rom med FISKEBENSMØNSTRET strie. Sånt burde være forbudt ved lov.
Målet er at alt av strie skal utfases og sakte men sikkert bli en saga blott her i huset. Sammen med kirsebærlaminaten. Fysj og fei.