Ja, jeg er visst det. 32 år. Og snart ferdig med prosjekt kjøkken. Dere skal få se, men ikke helt ennå. Det er altså grunnen til at det har blitt lite blogging i det siste - jeg har hatt mer enn nok med å prøve å begrense kaoset i heimen. Men snart er vi i mål, og jeg tror det blir utrolig bra. Det blir i alle fall akkurat sånn som vi vil ha det.
Nå for tiden venter vi på kjøkkeninnredningen, mens maler og rørlegger gjør seg ferdig. I mellomtiden prøver vi å bestemme oss for de nye lampene vi skal snope oss. Ja - ph'en ble dessverre arkivert. Det var med tungt hjerte jeg måtte konstatere at den ikke passet inn i belysningskabalen, men samtidig er det aldri feil å kjøpe nye lamper! Vi skal ha to pendellamper over halvøyen som deler stue og kjøkken, og fine pendellamper er ikke akkurat vanskelig å finne. Problemet er heller å velge mellom de utrolig mange gode alternativene.
Men for å komme litt tilbake til temaet for dette innlegget. Det er alltid litt vanskelig å vite hvor personlig man skal tillate seg å være i en blogg. Og så er det dette med å finne balansen mellom personlig og privat. Men i dag har jeg lyst til å være litt begge deler. Jeg har lyst til å si at mitt 32. år går inn i historiebøkene med begivenheter som virkelig gir meg grunn til å elske dette livet. Det har vært et år med mange følelser, mye håp, forventninger og glede, men også med bekymringer og verdens mest nakne sårbarhet. For oss var det aldri noen selvfølge å komme dit vi er i dag. Jeg er så utrolig takknemlig for å få lov til å være mammaen til lille smilefjes, som også har en fantastisk pappa. De gjør meg lykkelig langt inn i hjertet, hver eneste dag, guttene mine. Jeg er utrolig heldig.
Som om ikke det er nok, så er det endelig blitt ordentlig vår! Vi hadde årets første grillings i går, og jeg kjenner at jeg allerede gleder meg til neste. Det har absolutt sine fordeler å pusse opp kjøkken i grillsesongen;)
